Til hovedmeny (Alt + m + enter)Til innhold (Alt + c + enter)

Jordvern

Dyrka og dyrkbar jord er en grunnleggende ressurs for å sikre matforsyningen både på kort og lang sikt. Under 3 prosent av arealet i Norge er dyrka jord, og av dette er ca. 1/3 egnet til matkornproduksjon.

  • Nasjonale mål for jordvern

    Regjeringen ønsker en styrket og samlet strategi for å ta vare på viktige kulturlandskap og å verne om dyrka og dyrkbar jord. Målet er:

    • å halvere årlig omdisponering av verdifulle jordbruksarealer innen 2010
    • sette i verk kartlegging og forvaltning av de mest verdifulle kulturlandskapene innen 2010

    Over 1 million dekar dyrka og dyrkbar jord er omdisponert i Norge de siste 50 årene. Bare de siste årene er ca 20 000 dekar årlig omdisponert til andre formål enn landbruk. Fortsetter denne utviklingen vil nesten halvparten av våre mest verdifulle arealer for matproduksjon være borte om 50 år.

    De dyrka arealene er under press både i form av nedbygging, og ved at de gror igjen. Nedbygging av landbruksarealer er særlig et problem rundt de største byene, der også mye av den beste landbruksjorda ligger. Vi har ikke arealreserver i Norge som gjør at det kan dyrkes opp arealer av tilsvarende kvalitet som de arealene som nedbygges rundt de største byene og tettstedene. Gjengroing forekommer i størst grad på de mer marginale arealene, og skjer i stor grad i takt med at antall beitedyr går ned.

  • Bevaring av jord og landskap må sees i sammenheng

    For kulturlandskapet som helhet er nedbygging en av flere utfordringer. Målet er å utvikle en samlet politikk for landbruksområdene, slik at bevaring av dyrka jord og landskap blir sett i sammenheng. 

    Åpne, dyrka arealer er en viktig del av kulturlandskapet, som utgjør rammen for mange menneskers dagligliv. Svært mange områder vil framstå som mindre attraktive både for bosetting og fritidsaktiviteter dersom arealene bygges ned eller vokser til med skog. I tillegg er det åpne landskapet et viktig grunnlag for reiselivsnæringen, som igjen bidrar med mange arbeidsplasser i distriktene.

  • Lokal forankring og forvaltning

    Kommunene styrer i utgangspunktet  arealbruken lokalt, i hovedsak etter plan- og bygningsloven. Kommune- og reguleringsplaner er de viktigste plantypene i denne sammenheng. Fylkeskommunene er regional planmyndighet, og kan fremme regionale planer. Fylkesmannen skal ivareta den nasjonale arealpolitikken innenfor landbruket ved å medvirke i både kommunal og regional planlegging. Fylkesmannen har rett til å fremme innsigelse til kommunale arealplaner. Kommunale arealplaner som det ikke er fremmet innsigelse til, kan kommunene egengodkjenne.

    Fra 1.1.2004 har også kommunene fått overført myndighet til å fatte vedtak etter jordloven. Det er derfor kommunen som er den viktigste jordvernmyndighet i praksis.

  • Innsigelsessaker

    SLF hadde i perioden februar 2006 - 31.12.2009 myndighet til å fremme innsigelse til kommunale arealplaner etter plan- og bygningsloven. Innsigelsesmyndigheten gjaldt i saker der fylkesmannen foreslo bruk av innsigelse med begrunnelse i vern av jordressurser, men hvor fylkeslandbruksstyret ikke fulgte opp fylkesmannens innstilling.

    SLF har hatt 63 saker til behandling og fremmet innsigelser i 46 saker. Det finnes en egen kronologisk oversikt over disse sakene.