Ved forvaltningen av ordningen nasjonale tilretteleggingsmidler (NT) er Landbruksdirektoratet ansvarlig for at midlene tildeles i samsvar med regelverket om offentlig støtte, som følger av EØS-avtalen art. 61 (1). Søker er pliktig til å gi de opplysninger vi trenger for å gjøre statsstøtterettslige vurderinger.  

For søknader vi ønsker å innvilge gjør vi statsstøtterettslige vurderinger før vedtaksbrevet sendes ut. For tiltak som er knyttet til varer og produksjoner som ikke er omfattet av EØS-avtalen (ofte referert til som varer som er innenfor «landbruksunntaket»), kan midlene tildeles uten å ta hensyn til statsstøttereglene i EØS-avtalen. Dersom prosjektet er knyttet til varer som ikke faller innunder landbruksunntaket må vi videre vurdere om tilskuddet vil utgjøre statsstøtte i henhold til de seks vilkårene  etter EØS-avtalen art. 61 (1). Om vi kommer til at tilskuddet vil utgjøre statsstøtte vurderer vi om støtten likevel kan tildeles i henhold til unntaksbestemmelsene, hovedsakelig om støtten kan tildeles som bagatellmessig støtte . Alle søkere må derfor legge ved et egenerklæringsskjema for bagatellmessig støtte, som viser hvor mye de (og ev. samarbeidspartnere som skal dra nytte av tilskuddet) har mottatt i bagatellmessig støtte tidligere. Dette er for å slippe å innhente disse opplysningene på et senere tidspunkt i søknadsbehandlingen, om nødvendig.

Det er Nærings- og fiskeridepartementet som eier og veileder om regelverket om offentlig støtte. Departementet har utarbeidet en egen veileder og har egne temasider om støtteregelverket.

Et felles regelverk om offentlig støtte for hele EØS-området skal hindre at nasjonale eller lokale myndigheter tilgodeser enkelte foretak eller næringer fremfor andre på en måte som påvirker samhandelen negativt, og bidra til at markedsaktørene stilles overfor forutsigbare og like konkurranse- og rammevilkår i hele EØS-området. Dette innebærer at støttegiver er forpliktet til å gi støtten i samsvar med en av bestemmelsene som følger av EØS-avtalen. Dersom en virksomhet har mottatt støtte som viser seg å være ulovlig, kan virksomheten måtte betale tilbake støtten. Støtte som er ulovlig tildelt, kan derfor ha store konsekvenser for støttemottakerne.

Hva er offentlig støtte?

Offentlig støtte defineres i EØS-avtalen artikkel 61:

«Med de unntak som er fastsatt i denne avtale, skal støtte gitt av EFs medlemsstater eller EFTA-statene eller støtte gitt av statsmidler i enhver form, som vrir eller truer med å vri konkurransen ved å begunstige enkelte foretak eller produksjon av enkelte varer, være uforenlig med denne avtales funksjon i den utstrekning støtten påvirker samhandelen mellom avtalepartene.»

Det er seks vilkår som alle må være oppfylt for at et tiltak skal defineres som offentlig støtte (vilkårene er kumulative):

  1. Mottaker av støtte er et foretak som utøver en økonomisk aktivitet (foretaksvilkåret).
  2. Støtten er gitt av staten eller av statsmidler i enhver form.
  3. Støtten innebærer en økonomisk fordel for mottakeren.
  4. Støtten begunstiger enkelte foretak eller produksjonen av enkelte varer eller tjenester (selektivitetsvilkåret).
  5. Støtten kan virke konkurransevridende.
  6. Støtten kan påvirke samhandelen mellom EØS-landene

Dersom alle vilkårene er oppfylt samtidig utgjør tiltaket offentlig støtte. Dersom et av vilkårene ikke er oppfylt, er ikke tiltaket eller tilskuddet offentlig støtte. Da trenger man heller ikke bry seg om reglene om offentlig støtte.

Kilde: Nærings- og fiskeridepartementet sin veileder om offentlig støtte.
 

Bagatellmessig støtte

Bagatellmessig støtte er økonomisk støtte fra staten som er av et så begrenset omfang at den ikke påvirker konkurransen eller handelen mellom EØS-landene, og derfor ikke defineres som ulovlig statsstøtte etter EØS-avtalen art. 61. 

Et foretak kan ikke tildeles mer enn 300 000 EUR i bagatellmessig støtte over en periode på tre regnskapsår. Det er tidspunktet for når søknaden om støtte er innvilget som er avgjørende og ikke når støtten faktisk blir utbetalt. Den øvre grensen for bagatellmessig støtte er knyttet til foretaket og ikke det enkelte prosjekt. Foretak betyr i denne sammenhengen enhver aktør som driver økonomisk aktivitet ved å tilby varer og/eller tjenester i et marked.

For hver ny tildeling av bagatellmessig støtte er det nødvendig å fastsette samlet bagatellmessig støtte til foretaket i vedtaksåret og de to foregående regnskapsårene. Alle søkere skal derfor legge ved et egenerklæringsskjema som viser all bagatellmessig støtte de har fått tildelt i denne perioden.

Alle samarbeidende foretak som vil dra nytte av Landbruksdirektoratets tildeling til et prosjekt, enten ved at de får dekket deler av sine egne prosjektkostnader eller sin andel av prosjektets felleskostnader, må også levere egenerklæringer. Prosjektansvarlig skal sørge for at erklæringene blir sendt inn samlet sammen med søknaden i Altinn.

Du kan lese mer om hva som blir regnet som bagatellmessig støtte i vår mal for egenerklæring og på Nærings- og fiskeridepartementet sine nettsider.

EØS-avtalen og «landbruksunntaket»

Formålet med EØS-avtalen er å styrke samhandelen og de økonomiske forbindelsene mellom medlemslandene med like konkurransevilkår. Som hovedregel skal det være fritt varebytte over landegrensene, fri bevegelighet for arbeidstakere, fri adgang for borgere i ett land til å yte tjenester i et annet og fri bevegelse av kapital. For å sikre et velfungerende indre marked, er det gitt felles regler om blant annet konkurranse, offentlig støtte og offentlige anskaffelser. Formålet med disse reglene er å sikre at markedsaktørene stilles overfor forutsigbare og like konkurranse- og rammevilkår i hele EØS-området. 

EØS-avtalen omfatter som utgangspunkt ikke landbrukspolitikken. Dette kommer blant annet til uttrykk på side 119 i proposisjonen om samtykke til ratifikasjon av EØS-avtalen (St. prp. nr. 100 (1991-1992)):  

"Landbrukspolitikken inngår ikke som en del av EFTA-samarbeidet, og omfattes heller ikke av EØS-avtalen. Det er til dels store forskjeller i landbrukspolitikken innen EFTA, og mellom EFTA-land og EF. 

Importvernet for landbruksprodukter, interne støtteordninger og eksportstøtte er elementer i pris- og markedsordningene i landbrukspolitikken både i EFTA-landene og i EF. Siden landbrukspolitikken er holdt utenom EØS-avtalen, vil ikke disse ordningene bli berørt."

EØS-avtalen artikkel 8 angir eksplisitt hvilke varer som er omfattet av avtalen:  

"Med mindre annet er særskilt angitt, får bestemmelsene i denne avtale anvendelse bare for 

  1. varer som hører inn under kapittel 25 til 97 i det harmoniserte system for beskrivelse og koding av varer, med unntak av varer oppført i protokoll 2; 
  2. varer oppført i protokoll 3 i samsvar med de særlige bestemmelser som er fastsatt i protokollen." 

Vareavgrensningen i artikkel 8 sikrer at Norge står fritt til å utforme sentrale virkemiddel i landbrukspolitikken.  

Dette betyr at de fleste av varene som er oppført i kapittel 1-24 i tolltariffen, med unntak av protokoll 3-varer, ikke er omfattet av EØS-avtalen og faller innunder det som omtales som «landbruksunntaket».

Nærmere om protokoll 2 og 3  

Av artikkel 8 nr. 3 bokstav a fremgår det at varer som er oppført i tolltariffen kapittel 25-97 er omfattet av EØS-avtalen, med mindre de er oppført i protokoll 2. Protokoll 2 omfatter melk- og egg-proteiner i tolltariffens underkapittel 35.02 og fettstoffer som kan brukes til dyrefôr under underkapittel 38.23. Disse varene er ikke omfattet av EØS-avtalen.  

Protokoll 3 omfatter i hovedsak varer som hører inn under tolltariffen kapittel 1-24. Når varen er oppført i protokoll 3 betyr det at varen er omfattet av EØS-avtalen. Protokoll 3 gir særskilte regler for disse varene. Varer oppført i protokoll 3 er bearbeidede landbruksvarer som for eksempel pizza, bakverk, supper og sauser. Protokoll 3 omfatter også noen varelinjer under kapittel 25-97.