Problemstillingen i denne rapporten er å analysere hvordan virkemidlene i jordbrukspolitikken kan innrettes slik at bønder som driver med åkerproduksjoner, kan prioritere driftssystemer der bruk av fangvekster er en del av driftsopplegget. I dette prosjektet vurderes potensialet for karbonbinding ved bruk av fangvekster i åpne åkerkulturer, og da først og fremst på kornarealet.
Klimaendringer og global oppvarming er en av vår tids største utfordringer, og jordbruket påvirkes av endringer i klima både på godt og vondt. Samtidig er det utslipp av klimagasser fra jordbruksproduksjon, og disse utslippene søkes det å redusere for å få en mer klimavennligproduksjon.
I kjølvannet av klimaforhandlingene i Paris lanserte de franske myndighetene et initiativ som kalles «4 per 1000». Budskapet i initiativet er at dersom man øker innholdet av karbon i de øverste 30 cm av jorda med 0,4 prosent i året, vil det være nok til å stanse den globale oppvarmingen. Fangvekster kan bidra til å øke karbonlagring i jord.
I Kaindorf i Østerrike har det vært jobbet med karbonbinding i jord siden 2007. Utfordringene som løftes fram og løsningene som drøftes, er i stor grad de samme som i Norge med redusert jordarbeiding, fangvekster og bruk av kompost/organisk materiale. Måten det jobbes på, kunnskap og organisering har overføringsverdi til norske forhold. Virkemidlene som ble brukt for økonomisk stimulering har begrenset overføringsverdi til norske forhold. Selv om det er og har vært tilskudd til fangvekster i kornområdene, er arealet som brukes til
fangvekster i Norge lavt (omkring 1 prosent av dagens kornareal). Det kan bety at slik tilskuddet og omfanget av det er utformet i dag, gis det svake stimuli til at kornprodusentene velger å bruke fangvekster.
Det er vanskelig å si hvor stort fangveksteareal som er realistisk i Norge. Utgangspunktet for tiltakene som drøftes, er at kornprodusentene skal belønnes for å satse på fangvekster for karbonbinding. Som økonomisk tiltak foreslås det innføring av et tilskudd for fangvekster med flat minimumssats per daa for hele landet, men med differensiering for undersådde fangvekster og for fangvekster sådd like før tresking. I prosjektet er det satt et mål om at 30 prosent av dagens kornareal, tilsvarende 870 000 daa, skal ha fangvekster innen 2030.
Dersom målet med fangvekster på 30 prosent av kornarealet nås, er effekten på karbonbinding estimert til 27 840 tonn karbon bundet per år. Det tilsvarer et redusert klimagassutslipp på 102 000 tonn CO2-ekvivalenter årlig.
Foreslåtte tilskuddssatser og areal gir en budsjettkostnad på i alt 144,4 millioner kr ved måloppnåelse. Det gir en kostnad på 1460 kroner per tonn reduserte utslipp i CO2- ekvivalenter fangvekstareal på 30 prosent av dagens kornareal. Det er da innenfor middelkostnaden i Klimakur.
Kompetanse rundt bruk av fangvekster har vært sentralt i prosjektet i Kaindorf. Det er også den viktigste faktoren bøndene vi har snakket med nevner. Rådgiving og kunnskapsspredning er en forutsetning for at bruk av fangvekster skal et tilstrekkelig stort omfang til at det er blitt et varig tiltak for karbonfangst i jordbruket. Tidligere bruk av fangvekster har hatt redusert av næringsavrenning og erosjon som
formål. I dag er bruk av fangvekster kanskje det viktigste enkelttiltaket for fangst og binding av karbon i jordbruksjord globalt. Det er også velkjent at fangvekster har en rekke andre gunstige effekter i åpen åkerproduksjon utover karbonbinding, som bedret jordhelse, redusert avrenning, biologisk mangfold og mer robust jordbruksjord som en klimatilpasning.
