Svinekjøtt på lokale fôrressurser

Bærekraftig husdyrproduksjon er viktig for fremtidens landbruk i Norge, og regjeringens føringer om økt selvforsyningsgrad står sentralt (Regjeringen.no/matsikkerhet, 2017). Det er i dag mangel på nasjonale proteinråvarer, og kraftfôr til gris inneholder derfor en del importerte råvarer. I 2015 ble 95 % av protein-, 50 % av fett- og 27 % av karbohydratråvarene i kraftfôr til norske husdyr importert (Landbruksdirektoratet, 2015). Til tross for regjeringens mål om økt selvforsyning, samt dens mål om å legge til rette for økt bruk av norske fôrressurser, er det en stadig økende import av proteinråvarer til norsk kraftfôrproduksjon.

Det er et uttalt mål at norsk svinekjøtt skal være produsert på 100 % norske råvarer innen 2022 (Norsvin). I dag benyttes lokale proteinråvarer i mindre grad, og da som regel med lave innblandinger. Dette skyldes blant annet et relativt lavt proteininnhold, lavere proteinkvalitet, høyere fiberinnhold og tilstedeværelse av et bredt spekter av antinæringsstoffer. Det finnes lite resultater på bruk av lokale proteinråvarer i feltforsøk, og det er behov for ny og oppdatert kunnskap. Dette er nødvendig for å dokumentere hvordan, og i hvilken grad, de lokale proteinråvarene kan erstatte soyamel i norsk fôr uten å påvirke ytelsen og produktkvaliteten negativt. Det som finnes av erfaring med åkerbønner til gris i Norge er hovedsakelig i økologisk- eller nisjeproduksjon med lavere krav til tilvekst og fôreffektivitet. Norge er et land med spesielt god helsestatus og meget høytytende dyr noe som gjør at resultater fra forsøk utført i andre land ikke direkte kan overføres til norske forhold. I tillegg har det skjedd store endringer i genetikken, den genetiske sammensetningen til norske slaktegriser er endret med 50% de siste 5 årene. Slike endringer gjør at det er behov for å bli kjent med grisens ernæringsbehov på nytt, og data fra feltforsøk er et viktig grunnlag. Resultater fra Danmark viser positive erfaringer med bruk av åkerbønner til både smågris og slaktegris, men forsøk med 100 % danskproduserte proteinråvarer (åkerbønner og rapskaker) viser redusert tilvekst, høyere fôrforbruk og redusert kjøttprosent (SEGES). Resultatene fra Danmark er fra forsøk med uprosesserte råvarer da det ikke er samme krav til varmebehandling i Danmark som i Norge. Det er kjent at varmebehandling påvirker næringsverdien til ulike proteinråvarer positivt (Alonso et al., 2000, Almeida et al., 2014), og pelletering (mildeste formen for varmebehandling) kan forventes å ha en positiv effekt.

Dagens forbrukere har økt fokus på miljø, klima og bærekraft, og er kritisk til import av ingredienser til fôrproduksjon som belaster miljøet. Det er viktig å imøtekomme det økende fokuset på ikke bare hva folk spiser selv, men også hva dyrene som blir til mat blir fôret med.

Det overordnede målet i prosjektet er å kartlegge lokale råvarers egnethet til gris under norske forhold, med fokus på en bærekraftig produksjon (fôreffektivitet, tilvekst, helse). Kartleggingen er planlagt som fôringsforsøk i 2 besetninger, og med 2 innsett i hver besetning. Totalt ca 1500 gris. Tilvekst og fôrforbruk blir registrert, og det vil bli også bli gjort registreringer av helsestatus. Slaktresultater innhentes fra slakteriene. Resultatene vil danne grunnlag for utvikling av nye kraftfôrresepter hvor lokale råvarer erstatter importert soya.

Videre vil resultatene fra kartleggingen legge grunnlaget for en større forskningssøknad hvor målet er å utvikle et konsept der slaktegris i Vestfold fôres med kraftfôr produsert på lokale råvarer og deretter slaktes og foredles lokalt (Nortura Tønsberg). En komplett bærekraftig og lokal verdikjede – «JarlsbergGris». Dette prosjektet vil involvere aktører fra hele verdikjeden. Vestfold har over 4 % av landets dyrkede areal og den største andelen dyrket areal i landet (ca. 20 %). Dette er det beste utgangspunktet for dyrking av fôrråvarer med høy kvalitet, da også kornsorter som har et høyere innhold av protein som vil minske behovet for å bruke importert protein.

Det finnes lite resultater på bruk av lokale proteinråvarer i feltforsøk, og det overordnede målet i prosjektet var å kartlegge lokale råvarers egnethet til gris under norske forhold. Dette var nødvendig for å dokumentere hvordan, og i hvilken grad, de lokale proteinråvarene kan erstatte soyamel i norsk fôr uten å påvirke ytelsen og produktkvaliteten negativt. Erfaringen med åkerbønner til gris i Norge i dager hovedsakelig i økologisk- eller nisjeproduksjon med lavere krav til tilvekst og fôreffektivitet. Resultater fra Danmark viser positive erfaringer med bruk av åkerbønner til både smågris og slaktegris, men forsøk med 100 % danskproduserte proteinråvarer (åkerbønner og rapskaker) viser redusert tilvekst, høyere fôrforbruk og redusert kjøttprosent (SEGES).Norge er et land med spesielt god helsestatus og meget høytytende dyr noe som gjør at resultater fra forsøk utført i andre land ikke direkte kan overføres til norske forhold.

Reseptene til forsøksfôrene ble laget med utgangspunkt i reseptene som normalt brukes i testbesetningene, med samme krav til protein og energi, basert på erfaring med innblanding av lokale råvarer fra Danmark og nisjeproduksjon i Norge. Disse reseptene inneholdt hhv12 og 16 % soyamel, og i forsøksfôrene ble alt soyamel erstattet med lokale proteinråvarer. Resultatene viser at lokale proteinråvarer egner seg godt til slaktegris, men at bruk av 100% lokale protein råvarer i kraftfôret gir noe redusert tilvekst og økt fôrforbruk.

Resultatene viser det samme uavhengig av besetningstype, fôringsstrategi og fôrtype. Generelt ser det ut til at fôrforbruket øker med 0,1 fôrhenhet (FEn) per kg tilvekst. Beregninger fra Norsvin tilser at en økning på 0,1 FEn koster 30 kr per gris. I en besetning med full konsesjon (2100 gris) vil dette gir en merkostnad på fôret på 63000 nok. Resultatene fra forsøket sier også noe om hvor stor andel av de ulike lokale råvarene som kan blandes inn i kraftfôret før det gir utfordringer i produksjonen. Det er helt klart at soya ikke kan erstattes av en ny råvare alene, men at det er nødvending med en kombinasjon av ulike lokale råvarer for å nå ønsket proteinnivå. Jo høyere proteinnivået er i blandingen jo mer krevende er det å finne gode løsninger med lokale råvarer uten å fordyre blandingene vesentlig. For å erstatte 16 % soyamel var det nødvendig å benytte fiskemel i tillegg til åkerbønner og raps for at innblanding av disse råvarene ikke skulle bli for høye. Det var tydelig i det enes forsøket at når nivåene av de lokale proteinråvarene blir for høye er det ekstra viktig med fokus på smakeligheten på kraftfôret. Små variasjoner i sammensetning av de andre råvarene mellom ulike leveringer i slaktegrisperioden, variasjoner som normalt er helt uproblematisk, resulterte i at grisen stoppet å spise. Med påfølgende tap av tilvekst og forlenget fremfôringstid.

Endringer i råvaresammensetning vil også kunne påvirke produktkvaliteten. Det var ikke forventet store forskjeller basert på endringene som ble gjort i reseptene. For å dokumentereeffekten på produktkvalitet ble ribber fra første runde med slakting vurdert av kokker i Nortura Proff. Kjøttkvaliteten ble vurdert som stabilt god, og tilsvarendegris fôret på kraftfôr med soya.

Utredningen har gitt meget nyttig lærdom om resepter med kun lokale proteinråvarer, hvordan de lokale råvarene fungerer som erstatning for soya og effekten av ulike innblandingsnivåer av åkerbønner og raps. Erfaringene brukes til videreutvikling av resepter til lokale konsepter, og som grunnlag for innblanding av lokale proteinråvarer for å redusere bruken av soya på generell basis. Tilgangen på norsk vare er per i dag begrenset. Basert på resultatene i prosjektet vil Vestfoldmøllene stimulere sine kunder til økt produksjon av lokale proteinråvarer, noe som vil kunne føre til kraftfôrblandinger med høyere innhold av lokale råvarer.