Grøfterensk og suppleringsgrøfting gjennomføres for å bedre foryngelsesforholdene på arealer med midlertidig høyere grunnvannsnivå etter hogst.
Prosjektet utviklet en norm for grøfting etter hogst på skogsmark.
Ved hogstplanlegging er det viktig å vurdere behovet for grøfting. Mange av de aktuelle arealene er grøftet tidligere og gir en indikasjon på grøftebehov. Eldre grøfter kan være delvis gjenvokst eller rast sammen. Ved grøfteplanlegging vil det være viktig å vurdere tidligere grøfters plassering og behovet for suppleringsgrøfting. På felter som tidligere ikke er grøftet må det gjøres en vurdering av behovet for avskjæringsgrøfter. Bruk av terreng- og markfuktighetskart kan være til god hjelp i grøfteplanleggingen.
Vannforbruket minker når den gamle skogen hogges, og mange hogstflater forsumpes midlertidig. Før grøfting igangsettes, vurderes det om etablering av alternative hogstformer eller hauglegging kan ha like bra effekt på de biologiske forholdene for etablering av nytt bestand. Områder med høy grunnvannsstand i skrånende terreng eller ovenforliggende myrer, grøftes for å avskjære vannsig og dermed bedre produksjonen. Tidligere grøftede områder kan ha behov for rensk og supplering for å opprettholde effekten av tidligere grøfting. Grøftene skal ha sin funksjon fram til ny skog selv klarer å håndtere grunnvannstanden til et akseptabelt nivå i vekstsesongen. Dette skjer ved 10–12 m3/dekar.
Vurder effekten av tidligere grøfting. Har grøftingen gitt grunnlag for etablering av god skogproduksjon, er det aktuelt å vedlikeholde og supplere eksisterende grøfting.
Produksjonsgevinst og økonomisk resultatet ved grøfting avhenger av skogsmarkas næringstilgang og klimaet. De rike vegetasjonstypene har størst potensial for tilvekstøkning. En forventet forsinket ungdomsvekst uten grøfting på 20–40 år, gir et vesentlig økonomisk tap. Med grøfting på arealer med økt grunnvannsstand, kan det forventes en produksjonsheving i forsinkelsesperioden tilsvarende en bonitetsheving på én til to klasser (0,2–0,5 m3/da/år).
Avskjæringsgrøfter skal legges slik at de skjærer av vannsiget fra myr eller skråli. For å plassere disse grøftene riktig, er det viktig å finne ut hvor vannsiget kommer fram, eller hvor grunnvannsframspringet er i lia. Plasser grøftene slik at de ikke påvirker kantsoner i tilknytning til myr eller andre ivaretatte miljøelementer. Grøftene legges så mye på tvers av lia som mulig, med litt fall. Ved lange lier kan det være aktuelt med flere avskjæringsgrøfter. I områder med mye nedbør, lav temperatur eller lite drenerende jordarter er det heller ikke uvanlig med torv- og humusdannelser. Her er det viktig å stoppe vannet som overflateavrenning før det rekker å trekke ned i jorda. Avløpsgrøfter legges lavt i terrenget. Gamle grøfter eller vannsig gir ofte indikasjoner på gode plasseringer.
Det beste er å la alle avskjæringsgrøftene nå litt ned i mineraljorda der det er torvdannelser, eller ned gjennom vannførende lag dersom det er ulik dreneringsevne i mineraljorda. Grøftene bør ha en dybde på 80–100 cm der humuslaget er under 30 cm, og noe dypere der humuslaget er tykkere. Grøftebunnen bør være 20–30 cm for at grøftene i størst mulig grad skal være selvrensende. Avløpsgrøftene kan være litt dypere og bredere i bunnen for at erosjonsrisikoen ikke skal bli for stor. For å få tilstrekkelig tørrleggingseffekt bør avstand mellom grøftene på fastmark være 40–60 meter, avhengig av jordartenes evne til vanntransport og nedbørsforholdene. På tidligere grøftet myr og sumpskog er det ofte lite helling på terrenget. Grøftingen har medført at torva har satt seg og sunket sammen, noe som medfører dårligere avrenning av vannet. Det vil derfor være behov for suppleringsgrøfting i tillegg til rensk av gamle grøfter. For å sikre fall på grøftene kan det også være behov for nivellering av grøftene. På godt omdannet torv bør grøfteavstanden reduseres ned mot 20–25 meter for å kunne ha tilstrekkelig effekt. Grøftedybde 80–100 cm.
Grøfting kan med fordel kombineres med hauglegging av grøftemassene ved grøfting på hogstflater. En slik markberedning vil gi ytterligere positive effekter på plantenes vokseplass.
For å hindre erosjon er det viktig å legge grøftene med lite fall, slik at vannhastigheten blir så lav som mulig. Konsekvensene av erosjon og eventuell næringslekkasje kan reduseres vesentlig ved å skape filtreringssoner der vannet renner ut i terreng. Det er også aktuelt å lage slamgroper der en del av erodert materiale kan samles. Slike slamgroper har størst effekt i en kortere periode etter grøftearbeidet, for å samle opp de første eroderte løsmassene fra grøftebunnen.
En grøft skal aldri avsluttes direkte i et vassdrag, men slippes inn i kantsonen langs vassdraget for kunne fange opp erodert materiale, og i noen grad også filtrere næringslekkasje fra det grøftede arealet. En slik infiltrasjonssone må ha en bredde på minst 20 meter. Det kan også være aktuelt å gjøre et avbrudd i grøft i en skråli med hensikt å drenere vannet ut i eksisterende terreng, for så å samle opp igjen vannet 20–30 meter nedenfor ved å lage en y-formet oppsamling. Dette for å samle opp erodert materiale og næringsstoffer.
Grøftingen gjøres mest effektivt med en gravemaskin på belter (8–14 tonn). Stor maskin er en fordel dersom grøftemassen skal brukes til hauglegging. Denne vil nå lengre fra grøftekantene og ha mulighet til å legge opp flere planteplasser. For å hindre at grøftekantene raser, skal grøfting helst gjennomføres ved bruk av profilskuffe med rette kanter. Puss skuffe er ikke egnet til skogsgrøfting.