Hvorfor jordvern

Jordbruk er en arealkrevende næring, der resultatet henger nøye sammen med kvaliteten og mengden av jordressurser. Samtidig har Norge relativt lite dyrka jord sammenlignet med andre land. Jordbruksarealene utgjør kun rundt 3 prosent av det norske landarealet. Til sammenligning utgjør jordbruksarealene rundt 7,5 prosent av landarealene til Finland og Sverige og hele 66 prosent av arealet i Danmark (se Verdensbankens statistikk). Jordbruksarealene er altså for oss en svært begrenset ikke-fornybar ressurs. De beste produksjonsarealene er dessuten i stor grad lokalisert der utbyggingspresset er størst.  

Jordvern har i Norge tradisjonelt handlet om å sikre dagens befolkning samt våre etterkommere muligheten til å dyrke mat på egen jord. Selv om vern av arealer for framtidig matproduksjon fortsatt er kjernen i jordvernbegrepet, la regjeringen til grunn et utvidet jordvernbegrep i den oppdaterte jordvernstrategien fra 2021, og i den oppdaterte strategien fra 2023. Denne utvidede forståelsen av begrepet bygger på NIBIOs rapport Jordvernets begrunnelser.

Jordvern handler om å bevare jordsmonnet for de verdiene det har for natur og samfunn

  • for å dyrke mat
  • for å opprettholde naturmangfold
  • for å dempe flom
  • for å binde karbon
  • for å skape verdier, arbeidsplasser og gode lokalsamfunn

Jordvernets begrunnelser (nibio.no)

Jordvern for å kunne dyrke mat

Befolkningen i Norge og resten av verden er økende. For å sikre den fremtidige matforsyningen må vi ta vare på jordbruksarealene også her hjemme. Matsikkerhet er ett av fire overordnede mål for norsk jordbrukspolitikk. For å trygge matsikkerheten også i krisetider, er selvberging viktig. Et samfunn bør derfor produsere så mye som mulig av maten innbyggerne i landet trenger selv. Tilgang på jordbruksareal av god kvalitet vil være avgjørende. 

Hvor stor konsekvens nedbygging av jordbruksareal får for framtidig matproduksjon, avhenger av ulike kvaliteter ved arealet som bygges ned. Nedbygging av større sammenhengende arealer med høy jordkvalitet i de laveste klimasonene vil få større konsekvenser enn mindre nedbygginger av skrinnere jord i de høyere klimasonene. I et matsikkerhetsperspektiv er det likevel viktig å ivareta produksjonsarealene i alle deler av landet. I tilfeller der noen deler av landet for eksempel rammes av ekstremtørke- eller ekstremnedbør kan det fortsatt produseres mat i resten av landet.

Klimasoner

Sone 1:Godt egnet for matkorndyrking
Sone 2:Marginal for matkorndyrking
Sone 3:Godt egnet for fôrkorndyrking
Sone 4:Marginal for fôrkorndyrking
Sone 5:Godt egnet for grovfôrdyrking (to høstinger)
Sone 6:Egnet for grovfôrdyrking (en høsting)

Jordvern for å opprettholde naturmangfold

Jordvern handler om å vern av jordbruksarealer for å bevare biodiversitet, økosystemtjenester, naturmangfold, landskap og kulturminner.

Selve jordsmonnet inneholder et mylder av organismer som er en forutsetning for den biologiske primærproduksjonen. Å unngå nedbygging av jord og ikke minst hvordan vi driver jordbruksjorda for å beholde jordfunksjoner er derfor viktig.

Jordbrukslandskapet er viktig for en rekke arter. Jordvern handler derfor også om å unngå nedbygging for naturmangfoldets del, samtidig som jorda drives på en måte som tar hensyn til mangfoldet. Jordbrukets kulturlandskap er dessuten viktig å bevare fordi de viser en lang jordbrukshistorie, rommer kulturminner og i seg selv kan sies å være et kulturminne som forteller om en lang historie om samspillet mellom menneske og natur.

Jordvern for flomdemping

Når jordbruksarealer bygges ned vil store områder bli liggende som tette flater med mindre kapasitet til å håndtere overflatevann som følge av store nedbørsmengder og flom. Jordbruksareal med god struktur og infiltrasjonskapasitet er derfor viktig for å dempe flommer. En begrunnelse for jordvern er altså også jordsmonnets funksjon som flomdemper.

Jordvern for å binde karbon

Nedbygging av jordbruksareal vil ha en direkte negativ effekt på klima fordi arealets evne til å ta opp og lagre CO2 reduseres, men også indirekte fordi opprettholdelse av matproduksjon vil kreve oppdyrking av (gjerne større) arealer. Nydyrking av for eksempel skog av eller myr medfører i seg selv klimagassutslipp.

Jordvern for å skape verdier, arbeidsplasser og gode lokalsamfunn

Dyrka og dyrkbar jord er grunnlaget for jordbruksproduksjon med påfølgende verdiskaping. Når arealer omdisponeres kan det svekke driftsgrunnlaget til de enkelte brukene, noe som igjen kan true arbeidsplasser i primærleddet og grunnlaget for bosetting. En svekket norsk produksjon vil også kunne true verdiskaping og arbeidsplasser i matindustrien. Jordvern er derfor ikke en «myk verdi». Jordvern handler om å skape verdier, arbeidsplasser og gode lokalsamfunn.

Nydyrking, ingen fullgod plan B

Arealer egnet for nydyrking er også en knapp og begrenset ressurs. En svært stor andel av det potensielt dyrkbare arealet i Norge ligger i klimasoner der arealet er uegnet for matkornproduksjon. Produksjonspotensialet til den dyrkbare jorda er derfor mindre enn for eksisterende dyrka jord. Vi har dermed ikke arealreserver i Norge som gjør at det kan dyrkes opp arealer av tilsvarende kvalitet som de arealene vi bygger ned.

Det foregår fortsatt betydelig nydyrking i store deler av landet. Likevel er det først og fremst viktig å bevare jordbruksarealene som allerede er i drift. Det er også viktig å øke arealproduktiviteten og å ta i bruk eksisterende jordbruksarealer som er gått ut av drift, før det eventuelt vurderes å dyrke opp nytt jordbruksareal. Flytting av jordmasser bør være siste alternativ for arealer som må bygges ned.

Hvilke krav du må forholde deg til

Det er ikke tillatt å bruke dyrka jord til formål som ikke tar sikte på jordbruksproduksjon. Dyrkbar jord skal ikke brukes på en måte som gjør at den ikke er egnet for jordbruksproduksjon i framtiden. Dersom slikt areal skal brukes til andre formål kreves det dispensasjon etter jordloven § 9 andre ledd eller at arealet omdisponeres i kommuneplanens arealdel og eventuelt påfølgende reguleringsplan etter plan- og bygningsloven.

Det er kommunen som fatter vedtak om dispensasjon etter § 9 i jordloven og som er lokal planmyndighet etter plan- og bygningsloven.

Omdisponering etter jordloven

Driveplikt

Hvem har ansvar for hva

Kommunen

Kommunen er lokal planmyndighet etter plan- og bygningsloven (pbl) og behandler enkeltsaker etter jordloven. Omdisponering av dyrka og dyrkbar jord skjer blant annet ved at kommunen vedtar planer etter plan- og bygningsloven om at arealet skal brukes til andre formål enn landbruk. Det kan også skje ved at enkeltpersoner etter reglene i jordloven søker om å få bruke hele eller deler av en eiendom til noe annet enn jordbruksproduksjon.

Fylkeskommunen

Fylkeskommunen er regional planmyndighet og har ansvaret for å utarbeide regional planstrategi og for å lede regionale planprosesser. Fylkeskommunen kan også fremme innsigelser til kommunale og statlige planforslag som er i strid med regional plan. Fylkeskommunene har en viktig rolle i å veilede og bistå kommunene i deres planlegging.

Statsforvalteren

Gjennom veiledning medvirker statsforvalteren til at nasjonale jordverninteresser ivaretas i kommunale og regionale planprosesser. Statsforvalteren kan fremme innsigelse i de tilfellene nasjonale jordverninteresser ikke ivaretas i de kommunale planprosessene. På samme måte kan statsforvalteren ha innvending til regional plan.

Statsforvalteren er klageorgan i omdisponeringssaker etter jordloven. Statsforvalteren kan omgjøre kommunens vedtak uten klage etter forvaltningsloven § 35, dersom nasjonale jordverninteresser taler for det. Statsforvalteren har også hjemmel i jordloven § 3 til å kontrollere kommunens saksbehandling i omdisponeringssaker.

Landbruksdirektoratet

Landbruksdirektoratet har en rådgivende funksjon for Landbruks- og matdepartementet innen jordvern, og gir blant annet faglige råd i innsigelsessaker. Landbruksdirektoratet bistår statsforvalterne i arbeidet med å veilede kommunene og formidle kunnskap om jordbrukets arealressurser til kommunenes planarbeid.

Landbruksdirektoratet er klageinstans i saker om deling og omdisponering etter jordloven i de tilfeller hvor statsforvalteren har omgjort kommunens vedtak, og i spørsmålet om to registerenheter utgjør en driftsenhet etter jordloven.

Landbruks- og matdepartementet

Landbruks- og matdepartementet (LMD) utvikler politikken på jordvernområdet. LMD er fagdepartement i innsigelsessaker som angår jordvern.

Kommunal- og distriktsdepartementet

Kommunal- og distriktsdepartementet (KDD) er ansvarlig departement for plan- og bygningsloven og fatter endelige vedtak i innsigelsessaker. KDD har også ansvaret for å utarbeide statlige planretningslinjer og nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging.

Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO)

NIBIO har en viktig rolle i å utarbeide og formidle oppdatert kunnskap om arealressursene til kommunal og regional forvaltning, samt for storsamfunnet. NIBIO utvikler og drifter kartgrunnlag som er blant annet er tilgjengelig i NIBIOs hovedkartløsning, Kilden og i kartløsningen for landbrukseiendommer, Gårdskart.