Prosjektet ble gjennomført i regi av Skogbrukets Kursinstitutt (SKOGKURS) og Mjøsen Skog SA, i samarbeid med Fylkesmennene i Hedmark og Oppland, Vassdragsforbundet for Mjøsa, Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) og skogsentreprenør Lierhagen Skogsdrift AS. Prosjektet ble finansiert av Utviklingsfondet for skogbruket, Skogtiltaksfondet, Skogkurs (LUF) og egeninnsats fra samarbeidspartnerne.
Prosjektets mål var å utvikle kurs- og veiledningsmateriell som bidrar til å redusere terrengskadene etter skogdrift med hogstmaskin og lassbærer.
Til sammen 60 drifter i Mjøsen fra perioden juli 2013 – juni 2014 ble trukket ut. Driftene var gjennomført med konvensjonelt utstyr, det vil si hogstmaskin og lastetraktor. Følgende parametere ble registrert: lastetraktorens størrelse (liten, middels, stor), lastetraktorenes skoning (belter, kjettinger, belter og kjettinger eller ingen skoning), vegetasjonstype, terrengets fuktighet (tørr, frisk, frisk/fuktig, fuktig), terrengoverflate, terrenghelning, basvegens lengde og stigning, trasevalg, forebyggende tiltak, avsetningstype, grotdrift, velteplass og losseplass.
Ikke alle de registrerte parameterne ga entydige resultater. Rapporten presenterer de som det er mulig å ta hensyn til og som medfører endringer i holdninger og gjennomføring.
De store lastetraktorene lager mest terrengskade til tross for at de kjører færre lass. Det var ingen sammenheng mellom belter, kjettinger, belter og kjettinger eller ingen skoning. Vegetasjonstypen med mest skader er småbregneskog, men også høgstaudeskog har mye skader. Dette er ikke uventet fordi dette er vegetasjonstyper med høyt grunnvannsspeil og dårligere bæreevne. Vegetasjonstypene bærlyng og blåbærskog har minimale terrengskader.
De bløteste terrengklassene har mest skader. Kryssing av grøfter, kilder og små bekker har historisk hatt lite fokus, men løftes frem som utfordrende i senere tid. Noe av utfordringene med de fleste vannveger er at de oppleves som små og ubetydelige. I realiteten er de mange og frakter i sum store vannmengder. De tåler også ofte liten belastning. Prosjektet har sett på hvilke konsekvenser bygging av midlertidige bruer har på terrengskader. Bruer har to effekter: 1) Man unngår å skade bekken og breddene, 2) Man slipper å reparere skader. Tidsforbruket for å bygge bru varierer. Erfaringstall tilsier at det i de fleste tilfelle går 1-2 timer å bygge bru. Det tilsier en kostnad mellom 1000 – 2000,- eks. mva.
Armering forebygger terrengskader ved å forhindre at maskinene bryter vegetasjonsdekket. Det er mulig å armere med bar og ved å legge tømmer under for å sikre bæreevnen ytterligere. Dersom terrenget tillater det er det best å legge driftsvegene parallelt med sti eller bekk. Det opparbeidete virket legges ut i eller ut mot driftsvegene, så vil stien eller bekken være rene for bar og skader etter drifta.
Dersom basveger må legges over myrer kreves det armering og kavlelegging. Dersom deler av drifta har for svak bæreevne for lastetraktoren, men tåler en tur med hogstmaskinen, kan man benytte et såkalt «spøkslag» (svensk uttrykk). Hogstmaskina legger en driftsveg som bare den benytter og legger det opparbeidete virket ut mot neste driftsveg som ligger på fastmark, og som tåler lastetraktoren.
Gjennom befaring og god planlegging kan terrengskader begrenses dersom det er mulig å legge basvegen høyt i terrenget. Bruk av markfuktighetskart kan være et hjelpemiddel for å planlegge traséer for å unngå terrengskader, eventuelt fortelle hvor det må gjennomføres forebyggende tiltak som bygging av bruer, armering eller kavling av myrer.
Filmene «Sporløs kjøring» viser hvilke utfordringer skogbruket har med vann og hvilke tiltak som kan gjøres for å motvirke terrengskader.
