Til hovedinnhold

Dette er QA

Rundskriv 2023/14

Forskrift om tilskot til landbruksvikarordninga - kommentarer til regelverk

§ 2 Bruk av landbruksvikar

§ 2 

Avløysarlag som mottek tilskot til landbruksvikarverksemd pliktar innanfor sitt geografiske ansvarsområde, fastsett av statsforvalteren etter samråd med avløysarlaga, å ha tilstrekkeleg landbruksvikarberedskap tilgjengeleg. 

Avløysarlaga skal ved sjukdom og i krisesituasjonar yte hjelp til føretak med husdyr- og planteproduksjon, som har rett på tilskot til avløysing ved sjukdom mv., jf. forskrift 19. desember 2014 nr. 1821 tilskot til avløysing ved sjukdom m.m. Denne plikta er avgrensa til 14 dagar per tilfelle. Dersom landbruksvikaren ikkje nyttast i slik samanheng, kan vikaren nyttast til annan avløysing. 

Kilde: Forskrift om tilskot til landbruksvikarordninga (lovdata.no) 

Første ledd - Krav til avløserlagets kapasitet og beredskap 

Statsforvalteren fastsetter, i samråd med det enkelte avløserlag, hvilket geografisk område i fylket avløserlaget har ansvar for å ha landbruksvikarberedskap i. Hvis avløserlagenes ansvarsområder ikke dekker alle kommuner i et fylke, kan statsforvalteren henstille avløserlagene om å utvide sitt ansvarsområde slik at alle kommunene har en landbruksvikarberedskap. Statsforvalteren bør imidlertid legge opp til at avløserlagenes dekningsområder er basert på frivillighet. Dersom et avløserlag ønsker å endre geografisk ansvarsområde for landbruksvikardekning eller ser behov for omfordeling av årsverk, må de formidle dette til statsforvalteren så snart som mulig. 

Avløserlagene plikter å ha tilstrekkelig landbruksvikarberedskap til å kunne håndtere sykdom og krisesituasjoner i flere foretak samtidig. Avløserlaget kan tilby annen arbeidskraft enn landbruksvikaren hvis mange foretak rammes av sykdom eller krise samtidig og det ikke er nok landbruksvikarer til å dekke behovet for avløsning. Det er opp til avløserlaget å prioritere hvor landbruksvikarene skal brukes dersom slike situasjoner oppstår, men husdyrproduksjon skal prioriteres foran planteproduksjon. Hjelp ved akutt sykdom/arbeidsuførhet eller krisesituasjoner skal normalt prioriteres foran bistand til langtidssykmeldte. Tilgangen til annen avløser kan også tillegges vekt i prioriteringen. 

Dersom avløserlaget har ledig landbruksvikar, kan han eller hun benyttes til annen avløsning, for eksempel knyttet til jordbrukerens ferie eller fødselspermisjon. Hvis landbruksvikaren har denne typen oppdrag, må disse avsluttes dersom det oppstår en krise- eller sykdomssituasjon og avløserlaget ikke har noen andre landbruksvikarer eller kvalifiserte avløsere tilgjengelige. 

Andre ledd - Hvem har krav på hjelp fra landbruksvikaren?

Forskrift om tilskot til avløysing ved sjukdom m.m. og jordbruksavtalen regulerer nærmere hvilke foretak som er berettiget tilskudd til avløsning ved sykdom. Det er disse foretakene som har rett på arbeidshjelp fra landbruksvikar ved sykdom og i krisesituasjoner. 

Avløserlagets plikt til å tilby bistand fra landbruksvikar er begrenset til 14 dager per sykdomstilfelle/krisesituasjon. En lang, sammenhengende sykmeldingsperiode der bonden ikke har vært friskmeldt i mellomtiden, regnes som ett tilfelle (selv om legen ikke kan skrive ut sykmelding for hele perioden med en gang). Avløserlaget kan velge å tilby sykdomsavløsning fra landbruksvikar lenger enn 14 dager hvis foretaket har behov for det. Avløserlagene har ikke plikt til å stille med landbruksvikar dersom arbeidsforholdene i produksjonen strider med gjeldende krav til helse, miljø og sikkerhet. 

Selv om avløserlaget har problemer med å få betaling fra et jordbruksforetak, plikter laget å tilby 14 dager bistand fra landbruksvikar per sykdoms- eller krisetilfelle (selvsagt forutsatt at behovet for avløsning varer minst 14 dager). Utestående betaling må kreves inn på andre måter enn ved å nekte foretaket bistand fra landbruksvikaren. 

Bestemmelsen om at avløserlagene ikke kan ta mer betalt per dag for landbruksvikaren enn den høyeste maksimale dagsatsen for tilskudd til sykdomsavløsning, som tidligere sto i § 2 tredje ledd, ble opphevet med virkning fra 1. januar 2019. Det er nå opp til avløserlagene selv å bestemme hvor mye de vil ta betalt for landbruksvikaren – også innenfor de 14 dagene laget plikter å yte hjelp til avløsning. Prisen kan imidlertid ikke settes uforholdsmessig høyt; dersom avløserlaget tar så mye betalt at få har råd til å benytte landbruksvikartilbudet, kan det ikke lenger sies at beredskapen er tilgjengelig for brukerne. 

Fant du det du lette etter?