Rundskriv 2023/6

Forskrift om tilskudd til veterinærreiser – kommentarer til regelverk

Første ledd: Administrasjon og forvaltning

Landbruksdirektoratet har det overordnede ansvaret for å administrere tilskuddsordningen og for de tekniske løsningene rundt utbetalingen av tilskuddet. 

Det er statsforvalter som er vedtaksmyndighet. Som hovedregel behandles søknadene automatisk av den elektroniske saksbehandlingsløsningen. Saksbehandler hos statsforvalter kan imidlertid plukke ut søknader til manuell saksbehandling eller kontroll. I tillegg plukker saksbehandlingsløsningen ut søknader med avvikende innhold til manuell saksbehandling. At statsforvalter er vedtaksmyndighet, innebærer at statsforvalter er ansvarlig for både de automatisk og de manuelt behandla vedtakene.  

Andre ledd: Dispensasjon

Det følger av andre ledd at statsforvalter og Landbruksdirektoratet kan gi dispensasjon eller gjøre unntak fra enkelte av reglene i forskriften. I utgangspunktet er det statsforvalter som vurderer spørsmålet der det er aktuelt, men som overordnet instans har Landbruksdirektoratet også kompetanse til å dispensere.

Adgangen til å gi dispensasjon eller gjøre unntak er bare en mulighet. Om den bør benyttes må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Selv om noe kan sies å være et særlig tilfelle, så er det derfor ingen automatikk i at det skal gis dispensasjon. Det kan aldri gis dispensasjon/gjøres unntak hvis resultatet av dette er i strid med formålet med den aktuelle regelen eller med tilskuddsordningen. 

Første punktum – kommersiell transporttjeneste 

Hvis det ellers ikke vil være mulig å gjennomføre veterinærtjenesten på en forsvarlig måte, kan statsforvalter og Landbruksdirektoratet, i særlige tilfeller, gi tilskudd beregnet etter reglene for bruk av kommersiell transporttjeneste selv om vilkårene for dette i § 4 andre jf. tredje og fjerde ledd ikke er oppfylt. 

Landbruks- og matdepartementet har presisert i forarbeidene til regelen at den er ment som en snever unntakshjemmel. Slikt unntak, eller dispensasjon fra vilkårene om man vil, kan altså bare gjøres hvis det ellers ikke var mulig å gjennomføre veterinærtjenesten forsvarlig, og det dreier seg om et særlig, det vil si et uvanlig og spesielt, tilfelle.

Som nevnt kan det aldri gis slik dispensasjon hvis utfallet er i strid med formålet med de aktuelle reglene. Grunnen til at man har ulike beregningsregler for henholdsvis egen transport og bruk av kommersielle transporttjenester er at det kan være betydelige forskjeller i kostnadene som bør utlignes. Formålet med tilskuddet er å utjevne veterinærkostnadene for husdyrprodusentene - ikke å bidra til å opprettholde veterinærdekningen i området eller gi fortjeneste til veterinæren eller dennes nærstående.

Beregning etter unntaket vil for eksempel kunne være aktuelt hvis situasjonen er akutt og det er påkrevd med lengre båttransport for å komme frem til rekvirenten, veterinæren ikke selv har eller kan føre egnet båt, det er umulig å skaffe transport med et foretak som driver kommersiell transporttjeneste, og veterinæren har fått skyss med en fisker som krever betalt for tjenesten. 

Det kan også være mulig å gi tilskudd etter reglene for kommersiell transporttjeneste selv om veterinæren eller dennes nærstående har eierinteresser i foretaket som har utført transporten – hvis dette var den eneste muligheten for å få utført veterinærtjenesten på forsvarlig vis. Jo lavere eierandel/lavere mulighetene for at veterinæren eller nærstående kan tjene på tilskuddsmaksimering jo større er muligheten for at en slik dispensasjon vil være forenlig med formålet bak vilkåret i § 4 fjerde ledd. 

Andre punktum – utgangs- og endepunkt og søknadsfrist

Statsforvalteren og Landbruksdirektoratet kan gi dispensasjon fra vilkårene i § 5 første ledd om utgangs- og endepunkt for reisen, og i «særlige tilfeller» fra søknadsfristen i § 6 andre ledd. 

At noe er et «særlig tilfelle» innebærer som hovedregel at det må være helt spesielt og uvanlig. Dispensasjonsadgangen er der for å gi en sikkerhetsventil for situasjoner lovgiver ikke så for seg da den aktuelle regelen eller vilkåret ble fastsatt. 

Det kan for eksempel ikke gis dispensasjon fra søknadsfristen med begrunnelsen at veterinæren hadde uvanlig mye å gjøre eller var sliten i en periode. Hvis veterinæren derimot var utsatt for en uforusett hendelse som gjorde ham ute av stand til å få sendt inn søknaden innen fristen, så kan det være aktuelt å gi dispensasjon. For eksempel hvis veterinæren blir alvorlig skadet eller syk i dagene rett før søknadsfristen eller ikke klarer å sende inn søknaden fordi strøm og veiforbindelse er borte som følge av ekstremvær. I hvilken grad veterinæren har gjort det som kan forventes for å klare å søke i tide, eventuelt så snart det lar seg gjøre etter fristens utløp, vil være et moment i vurderingen av om dispensasjonsadgangen kan og bør benyttes eller ikke.

Tredje ledd: Klage

Det er klageadgang på vedtak i saker om tilskudd til veterinærreiser. Landbruksdirektoratet er klageinstans for vedtak som er fattet av statsforvalter.