Tilskudd til drenering av jordbruksjord – forvaltningsansvar og saksbehandling

Hydrotekniske tiltak i SMIL og drenering

Både tilskudd til drenering av jordbruksjord og deler av tilskudd til spesielle miljøtiltak i jordbruket (SMIL) omfatter «hydrotekniske tiltak». De to ordningene har imidlertid ulike hovedformål. Ved innvilgning av tilskudd til drenering, skal alle forhold som hører med til drenering inngå i kostnadene for drenering, så som gravearbeid, avskjæringsgrøfter, åpne og lukka grøfter, kummer, utløp o.l. Tilskudd til hydrotekniske tiltak under SMIL-ordningen skal først og fremst være utbedring av skader på eksisterende anlegg, utover vanlig vedlikehold, for å redusere erosjon og avrenning av jord og næringsstoffer. Dette kan være reparasjon av ødelagte kummer og rørutløp, sikringstiltak, reparasjon av avskjæringsgrøfter, behov for økt kapasitet på grunn av endrede nedbørsforhold og liknende tiltak.

Kommunen må være oppmerksom på hvilken av de to ordningene de ulike hydrotekniske tiltakene kan få innvilget tilskudd fra.

Prioritering av søknader

Hvis søknadspågangen er større enn det budsjettrammen gir rom for, må kommunen prioritere mellom søknadene. Kommunen skal da ta utgangspunkt i formålet med ordningen, dvs. mulig produktivitetsøkning og miljøeffekt av tiltaket. Kommunen skal vektlegge muligheten for økt jordbruksproduksjon og hvorvidt tiltaket reduserer risikoen for erosjon og overflateavrenning til sårbare vannforekomster. Kommunens vurdering skal gå fram av vedtakene, særlig dersom søknaden avslås på grunnlag av en slik prioritering. 

Miljøvurdering

Kulturminner

Kulturminner og kulturmiljø skal forvaltes og tas vare på. Landbruket som sektor har et særskilt ansvar for å vedlikeholde og bevare de kulturminnene og kulturmiljøene som finnes i jordbrukets kulturlandskap. Dette gjelder også ved drenering av jordbruksjord.

Med kulturminner menes alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter som det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til. Med kulturmiljøer menes områder hvor kulturminner inngår som del av en større helhet eller sammenheng, jf. § 2 i kulturminneloven.

Kulturminner kan ha ulik vernestatus. Her er en oversikt over vernestatuser og hvilken betydning de har. Og her kan du lese mer om sentrale begreper som brukes i kulturminneforvaltningen.

1. Kommunen skal vurdere om tiltaket er i konflikt med kulturminner

Kommunen skal vurdere om tiltaket er i konflikt med kulturminner. Kjente, automatisk fredete kulturminner er registrert i Riksantikvarens database Askeladden, som er tilgjengelig på gårdskart. Disse er vanligvis registrert fordi de er godt synlige i terrenget, eller de har blitt registrert i forbindelse med omdisponering av areal til annet formål enn landbruk. Ikke synlige automatisk, fredete bosettings- og dyrkingsspor i dyrka mark er i liten grad registrert i Askeladden. Kommunen skal med grunnlag i lokalkunnskap og eventuelle nærliggende registreringer vurdere potensial for funn av kulturminner. Det er størst mulighet for funn ved gårdstun, åkerholmer og i vegetasjonsbelter langs jordkanter.

Aktuelle punkter som kan være til hjelp i denne vurderingen er

• avstand fra arealet til nærmeste kjente, automatisk fredete kulturminne
• helningsgraden på terrenget
• hvor lenge det er siden arealet sist ble grøftet
• jordsmonn
• gårdsnavnet kan fortelle om gårdens alder
• høyde over havet – jf. sannsynlighet for steinalderbosetting

2. Kommunen kan få bistand fra regional kulturminneforvaltning

Regional kulturminneforvaltning (fylkeskommunen/Sametinget) kan bistå med lokal eller regional konkretisering av kriterier for å vurdere og eventuelt kartfeste områder med særskilt interesse. De kan også bistå med å informere om områder i den enkelte kommune hvor det ikke er aktuelt at kulturminneforvaltningen uttaler seg. Ved tvil, skal kommunen kontakte kulturminneforvaltningen.

3. Uttalelse fra regional kulturminnemyndighet og arkeologiske undersøkelser

Hvis tiltaket kan berøre automatisk fredete kulturminner, skal kommunen innhente uttalelse fra fylkeskommunen/Sametinget. I enkelte saker kan det være nødvendig med en arkeologisk registrering før fylkeskommunen/Sametinget kan uttale seg endelig. Om søknaden omfatter mindre enn 100 dekar, regnes tiltaket i denne sammenhengen som et mindre, privat tiltak og staten dekker alle utgifter til arkeologiske undersøkelser. 

Fylkeskommunen/Sametinget skal uttale seg endelig i saken innen tre måneder fra de har mottatt søknaden.

4. Søknad om dispensasjon etter kulturminneloven

Hvis tiltaket er i konflikt med automatisk fredete kulturminner og det ikke er gitt dispensasjon for å gjennomføre dreneringen, vil søknad om tilskudd til drenering også bli ansett som søknad om dispensasjon etter kulturminneloven. Fylkeskommunen/Sametinget vil da innhente endelig avgjørelse fra Riksantikvaren.

5. Stans av arbeidet ved oppdagelse av kulturminner eller ved fare for at kulturminner kan bli ødelagt

Hvis automatisk fredete kulturminner oppdages mens tiltaket er i gang, må fylkeskommunen/Sametinget varsles umiddelbart, jf. kulturminneloven § 8 annet ledd.

Arbeidet må også stanses hvis tiltaket kan ødelegge kulturminnet ved at det blir skadet, tildekket, flyttet eller på annen måte blir utskjemt. Vedkommende myndighet avgjør senest innen 3 uker fra det tidspunktet melding er kommet fram, om arbeidet kan fortsette og vilkårene for det.

Den som gjennomfører tiltaket, er ansvarlig for eventuelle skader på automatisk fredete kulturminner. Dette følger av bestemmelsene i kulturminneloven § 3. Dette gjelder selv om kommunen har gitt tilsagn om tilskudd.

Naturmangfold

Ved drenering skal det tas hensyn til naturmangfold.

Naturmangfoldloven har bestemmelser om bærekraftig bruk og prinsipper for offentlig beslutningstaking i naturmangfoldspørsmål. Kommunen skal vurdere de miljørettslige prinsippene i lovens §§ 8-12. Det skal gå fram av vedtaksbrevet at prinsippene er vurdert og hvordan de ulike hensynene er vurdert og vektlagt. I Agros er det stilt spørsmål som saksbehandleren må svare på om vurderinger etter naturmangfoldloven.

I tillegg kan det være nyttig å vurdere om det er

• prioriterte arter eller utvalgte naturtyper i området
• registrert trua eller nær trua arter eller naturtyper i området
• andre registrerte biologiske verdier i området (eventuell egen kartlegging i kommunen)

Naturtyper, arter og kulturlandskap er registrert i Naturbase i tillegg til at artsobservasjoner ligger i Artsdatabankens artskart. Trua arter og naturtyper er listet opp i Norsk rødliste for trua arter og Norsk rødliste for trua naturtyper.

Avrenning

Ved drenering skal det tas hensyn til risiko for forurensning av vann og vassdrag. Fare for erosjon og avrenning av jord og næringsstoffer må vurderes med hensyn til vannkvalitet i nedenforliggende vann og vassdrag.

Vannforskriftens bestemmelser og godkjente regionale vannforvaltningsplaner skal legges til grunn for kommunal og statlig planlegging og virksomhet. Det må særlig utvises varsomhet nær sårbare vannforekomster som er i risiko for ikke å nå miljømålene. Informasjon om vannforvaltning og godkjente vannforvaltningsplaner ligger i vannportalen. Informasjon om tilstand i de enkelte vannforekomstene ligger i vann-nett.

Drenering vil normalt ha en positiv effekt på risiko for forurensning fordi tiltaket reduserer overflateavrenning og risiko for erosjon på jorder og i bekkekanter. Imidlertid vil mer av næringsstofftapet skje gjennom drensrørene. Drenering vil normalt gi raskere avrenning etter nedbørperioder og kan medføre raskere flomtopp i små bekker/vassdrag. 

Hvis dreneringen kan påvirke vannkvaliteten negativt, kan kommunen stille spesielle krav. Dette kan omfatte sikrings- eller rensetiltak som for eksempel:

•  krav til hydrotekniske tiltak som avskjæringsgrøfter, tilstrekkelig antall kummer for overflatevann, sikringstiltak ved kummer og utløp, kumdammer, m.m.
• krav til rensetiltak for drensvannet før det når vann og vassdrag, som for eksempel vegetasjonssoner, andre former for filter (leca o.l.), kumdammer og fangdammer
• krav til gjenåpning av bekkelukkinger som kan bidra til bedre økologisk rensing av drensvannet
• krav til sikringstiltak som følge av eventuelt raskere avrenning eller økte vannmengder

Vurdering av tilskuddsareal

Tilskuddsarealet er det arealet som direkte påvirkes av tiltaket og som blir drenert, og ikke det omkringliggende arealet. Hvis en mindre del av et skifte dreneres systematisk, kan kommunen bare legge denne delen av skiftet til grunn for tilskuddet. For annen, usystematisk grøfting må kommunen vurdere hvor stort areal som dreneres. Et utgangspunkt for vurderingen kan være normal grøfteavstand i området.

Det er vanlig å kombinere systematisk grøfting med avskjæringsgrøfter. Drenering av et areal omfatter også nødvendige avskjæringsgrøfter. Kommunen kan ikke gi dobbelt tilskudd i slike tilfeller. Et annet eksempel er omgraving og systematisk grøfting av det samme arealet, der kommunen heller ikke kan gi dobbelt tilskudd. Kommunen skal alltid begrense tilskuddet til maksimalt 2 500 kroner per dekar berørt areal.

Tilskuddet er knyttet til det omsøkte tiltaket og det arealet søker har stedfestet i kart vedlagt søknaden. Hvis søker ønsker å endre det omsøkte tiltaket eller plasseringen av grøftearealet, må kommunen vurdere om dette kan godkjennes.