Til hovedinnhold

Dette er QA

Veileder versjon 1.0.3.

Veileder for kartlegging av MiS-livsmiljøer etter NiN

Bergvegger, leirraviner og bekkekløfter

Kartleggingsobjekter

Bergvegger, leirraviner og bekkekløfter  er alle NiN-egenskapsområder og finnes i NiN-beskrivelsessystem som som forekomst av landformer (gruppe 3). Livsmiljøene har hhv. nummer 10,11 og 12 i skogbruksplanbasen.

Bergvegger

Bergvegger utgjør det mest artsrike levestedet for moser, og også svært mange lavarter er knyttet til dette miljøet. De fleste rødlistede artene er fuktighetskrevende, og spesielt viktige miljøer for bergveggsarter finner vi i bekkekløfter og i fuktige nordhellinger (Vestlandet).

Regionale forhold

Rødlistearter knyttet til fuktige og fattige bergvegger har sin viktigste utbredelse på ytre Vestlandet (region 3), mens rødlistearter knyttet til rike bergvegger i hovedsak finnes på Østlandet (regionene 1a, 1b og 2a) og i Nord-Norge (særlig region 4b).

Leirravine

En ravine er en langstrakt forsenkning i løsmasser som har oppstått som følge av at vann har gravd ut dreneringsveier i relativt finkornet løsmateriale over tid. Leirraviner er raviner i meget finkornete løsmasser opprinnelig avsatt i havet (under marin grense). Leiren er vanligvis næringsrik og har god evne til å holde på fuktighet. Et karakteristisk trekk ved disse livsmiljøene er høy pH i jorden og dermed også høy pH i barken på trærne, selv på bartrær. En betydelig del av naturtypen kystgranskog med utbredelse i Trøndelag og sydlige deler av Nordland finnes på leirraviner. Slike skoger er særlig rike på sjeldne lavarter, og enkelte arter knyttet til elementene «rikbarkstrær» og «trær med hengelav» har sine rikeste eller eneste norske forekomster i leirraviner.

Regionale forhold

I kystgranskogen i Trøndelag har leirravinene et eget rikbarkssamfunn på greiner av gran, hvor granfiltlav er en karakterart. Ellers finnes leirraviner særlig i sørlige deler av Østlandet.

Bekkekløfter

Markerte kløfter i berggrunnen utgjør et særegent livsmiljø. Bekken i bunnen av kløften vil avgi fuktighet til luften omkring, og på grunn av topografien vil luftfuktigheten være permanent høy i bekkekløften. I tillegg vil næringsstoffer samle seg opp mot bunnen av kløften, slik at vegetasjonstypene ofte er rikere her enn i omgivelsene. Bekkekløfter er viktige livsmiljøer for mange arter som krever fuktig miljø, som for eksempel moser på død ved og hengelav på bartrær. Bekkekløftene utviser stor variasjon. Særlig stor variasjon finnes i øst–vest gående bekkekløfter. Her finner vi gjerne både sydvendte og nordvendte bergvegger i samme kløft. Et spesielt miljø som finnes i slike kløfter er kombinasjon av høy varmeinnstråling på sydvendt side sammen med høy luftfuktighet generelt i kløften.

Regionale forhold

I bekkekløfter i Gudbrandsdalen forekommer arter som ikke er funnet andre steder i Norge, som f.eks. skogsranke og sudetlok. Telemark og Buskerud har også forekomster av særlig viktige bekkekløfter.

Registreringsvariabler

Leirravine
Variabel NiN–kode Merknad
Leirravine 3ER–RL Lengde mer enn 25 m

Retning brukes ved utvelgelse og avledes av kart.

Bekkekløft
Variabel NiN–kode Merknad
Bekkekløft 3EL–BK Lengde mer enn 25 m, og høydeforskjell over 5 m fra bunn til topp

Retning brukes ved utvelgelse og avledes av kart.

Bergvegg
Variabel NiN–kode Merknad
Bergvegg T1 + HF∙+ Over 3 m høy og over 80 grader stigning. Valgfritt som linjeobjekt eller polygon.

Retning brukes ved utvelgelse og avledes av kart.

Fant du det du lette etter?