Rundskriv 2020/20

Regulering av svine- og fjørfeproduksjon – kommentarer til regelverk

Første ledd: Ileggelse av standardisert erstatning 

Den ansvarlige 

Bestemmelsen gir statsforvalteren hjemmel til å fatte vedtak om å pålegge den ansvarlige å betale erstatning til Omsetningsrådets særskilte fond for omsetningsavgift for henholdsvis egg, fjørfekjøtt og kjøtt. Hvem som er den ansvarlige i en sak, må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Ifølge Borgarting lagmannsrett i dom av 01.07.2015 (LB-2014-164872) er den «den ansvarlige produsenten» den produsenten som har stått for den konsesjonsstridige produksjonen. En sak kan ha en eller flere ansvarlige. 

Kan-vurderingen 

Ordlyden i bestemmelsen om at den ansvarlige «kan» pålegges å betale en standardisert erstatning ved overproduksjon, indikerer at det er opp til statsforvalteren og Landbruksdirektoratet om erstatning skal ilegges eller ikke. Forarbeidene til bestemmelsen gjør det imidlertid klart at erstatning skal ilegges dersom det er produsert ut over konsesjonsgrensen eller tildelt konsesjon. Det skal altså være en objektiv vurdering som legges til grunn. En subjektiv vurdering av om vedkommende har handlet uaktsomt eller forsettlig skal ikke finne sted. 

Klar sannsynlighetsovervekt 

For å kunne ilegge standardisert erstatning, stilles det krav til klar sannsynlighetsovervekt. Dette skyldes at erstatningen vil kunne få store økonomiske konsekvenser for den det gjelder, og forutsetter en lovovertredelse. Klar sannsynlighetsovervekt er et beviskrav som er sterkere enn det alminnelige kravet på sivilrettslige områder. Beviskravet for klar sannsynlighetsovervekt innebærer at det er vesentlig mer enn 50% sannsynlig at det foreligger et brudd på loven. Leveransedatabasen er et offentlig register som alle slakterier plikter å innrapportere alt slakt til. Landbruksdirektoratet er ansvarlig for databasen. Opplysningene i databasen vil i de fleste saker være tilstrekkelig til at det med klar sannsynlighetsovervekt kan konstateres at det foreligger ulovlig produksjon innen slaktekylling, slaktegris og kalkunproduksjon. 

Størrelsen på den standardiserte erstatningen 

Erstatningen skal være av en slik størrelse at ulovlig produksjon ikke lønner seg. Grunnlaget for erstatningsberegningen er fastsatt i forskriftens § 8. Standardisert erstatning er ikke straff etter Grunnloven § 96 eller EMK, men en ordning for å gjenopprette lovlig produksjon. Den standardiserte erstatningen retter seg ikke mot folk i sin alminnelighet, men kun svine- og fjørfeprodusenter. Det er kun den ulovlige fortjenesten som blir fratatt produsenten, og den går uavkortet til å avbøte de skader produsentens atferd har forårsaket. Erstatningen går ikke til staten, men til et fond som støtter de som er rammet av ulovlig produksjon. Erstatningen er ikke av pønal karakter, eller i alle fall ikke av mer pønal karakter enn enhver annen erstatningsordning.  

Nye satser for standardisert erstatning 

I noen samarbeidstilfeller har erstatningssatsene fått et pønalt preg. De nye satsene for standardisert erstatning, fastsatt av Landbruks- og matdepartementet i fastsettelsesbrev 3. juli 2019, har tatt høyde for dette. Den standardiserte erstatningen er avgrenset til nettofortjenesten på den ulovlige produksjonen. Erstatningen skal sørge for å nullstille den ulovlige konsesjonsoverskridelsen, dette har ikke pønal karakter.  

De nye satsene tar også hensyn til antallet driftsbygninger. De økte driftskostnadene som følger med produksjon i flere driftsbygninger blir tatt hensyn til, og det blir lagt til grunn en lavere sats i tilfeller med to eller flere driftsbygninger. Med mindre forvaltningen har informasjon om noe annet, så legges det til grunn at produsenten driver i én driftsbygning. Produsenten må selv sende inn dokumentasjon på at det drives konsesjonspliktig produksjon i mer enn én driftsbygning, og det må dreie seg om en reell konsesjonsregulert produksjon i driftsbygningene. Produksjonslokalene kan være på samme eiendom og være disponert av samme produsent. 

Eiendomsretten 

Standardisert erstatning er heller ikke et inngrep i eiendomsretten jf. EMK protokoll 1 art. 1. I protokollens andre punktum fastsettes det at «ingen skal bli fratatt sin eiendom unntatt i det offentliges interesse og på de betingelser som er hjemlet ved lov og ved folkerettens alminnelige prinsipper». Ordningen anses å være «i det offentliges interesse» og erstatningsbeløpet utmåles proporsjonalt i forhold til overtredelsen. 

Annet ledd: Innkreving av standardisert erstatning 

Erstatningen skal kreves inn direkte hos produsenten, og er tvangsgrunnlag for utlegg. I henhold til forvaltningsloven § 16 skal produsenten få mulighet til å uttale seg før vedtak om erstatning fattes.  

Den standardiserte erstatningen som blir innkrevd skal innbetales til Omsetningsrådet. Beløpene disponeres av Omsetningsrådet, og skal benyttes til markedsregulering av egg, fjørfekjøtt og kjøtt. Landbruksdirektoratet inndriver den standardiserte erstatningen direkte fra produsenten, og overfører pengene til Omsetningsrådets kontonummer.  

Erstatningskravet kan motregnes i produksjonstilskudd og avløsertilskudd.  

Det skal fattes enkeltvedtak om standardisert erstatning. Her skal det framkomme hva ulovligheten går ut på, hvilket dyreslag det gjelder, beløp og utregnet erstatning. 

Erstatningsutmålingen 

Satser for standardisert erstatning er omtalt i forskrift om svine- og fjørfeproduksjonen § 8, produksjon fra 2020 bruker disse satsene:  

«Drives produksjonen ut over gjeldende konsesjonsgrenser eller innvilget konsesjon, ilegges standardisert erstatning etter følgende satser i kroner pr. dyr:  

 

Dyreslag	Sats pr. dyr for andel produksjon ≤ 20 % over konsesjonsgrensen	Sats pr. dyr for andel av produksjon > 20 % over konsesjonsgrensen
Slaktekylling	3,5	1,0
Kalkun	25	10
Verpehøne	100	50
Slaktegris	250	100
Avlspurke	11 250	6 000
Avlspurke i satellitt i purkering	15 000	10 000
Avlspurke i nav i purkering	1 600	1 100

 

Drives produksjonen i to eller flere driftsbygninger, benyttes laveste sats i tabellen i første ledd for det antallet dyr som er produsert over grensen. 

Ved produksjon av flere dyreslag, beregnes erstatningen forholdsmessig ut fra de enkelte produksjonenes andel av den totale produksjonen. 

Dersom antallet innsatte purker har oversteget konsesjonsgrensen for en kortere periode enn ett år skal erstatningen beregnes forholdsmessig ut fra periodens varighet.» 

Satsene forklart 

Forskriftens § 8 fastsetter satsene pr. ulovlig produserte dyr, og skal benyttes når overtredelse av loven har forekommet. Satsene er basert på den gjennomsnittlige fortjenesten per dyr (dekningsbidraget) ved produksjon i de ulike konsesjonsregulerte produksjonene. Som følge av at det opereres med standardiserte satser som reflekterer den gjennomsnittlige produsents fortjeneste er det ikke nødvendig å gå inn på vurderinger av produsentens fortjeneste i den enkelte sak.  

Dersom produsenten driver sin produksjon i én driftsbygning videreføres gjeldende dekningsbidragsmetode, men bare for overskridelser opp til og med 20 %. Ved en overskridelse utover dette legges en lavere sats til grunn, som er basert på en standard beregning av driftsoverskudd. Hovedbegrunnelsen for skillet er at det normalt foreligger en viss kapasitet i driftsbygningen utover konsesjonsgrensen, og at det vil være mulig å utnytte denne uten å pådra seg ytterligere vesentlige faste kostnader. Grensen på 20 % er fastsatt skjønnsmessig basert på en vurdering av flere elementer som fremgår av rapporten til NIBIO.  

Drives produksjonen fra to eller flere driftsbygninger, typisk ved driftsfellesskap, ilegges en standardisert erstatning med en lavere sats. Denne satsen bør anvendes allerede fra en overskridelse på én konsesjonsenhet. Begrunnelsen for dette innslagspunktet med lavere sats er at det i normaltilfellene er slik at de faste kostnadene øker ved flere driftsbygninger. Dette innslagspunktet er det som i normaltilfellene best følger produksjonens kostnadsnivå. Det må dreie seg om en reell produksjon i begge driftsbygningene, det er ikke tilstrekkelig å plassere enkelte dyr i for eksempel en eldre bygning som reelt sett er ute av drift.  

Dersom en produsent har to konsesjonsregulerte produksjoner og produserer over konsesjonsgrensen eller gitt konsesjon, skal det beregnes standardisert erstatning etter de enkelte produksjonenes andel av den totale produksjonen. For utregning av standardisert erstatning ved produksjon av flere dyreslag, viser vi til vedlegg 1, eksempel 1 c.  

Fjerde ledd beskriver at i tilfeller hvor antallet avlspurker har oversteget konsesjonsgrensen i deler av året, skal den standardiserte erstatningen ilegges forholdsmessig etter periodens varighet. Et eksempel på dette er vist i vedlegg 1, eksempel 4. Vi understreker at vurderingen av periodens varighet kun gjelder for utmålingen av standardisert erstatning for avlspurker, ikke for noen av de andre dyreslagene.  

Vi ber om at statsforvalteren bruker to desimaler ved beregning av standardisert erstatning. Se vedlegg 1 for eksempler på utregning av standardisert erstatning. 

Om kontroll av foretak med eggproduksjon 

Den standardiserte erstatningen ilegges per dyr, og det skal ikke ilegges standardisert erstatning for det samme dyret to ganger hos den samme produsenten. Verpehøner kan stå i produksjon i mer enn ett år. Ved ileggelse av standardisert erstatning for en vedvarende overproduksjon er det derfor en mulighet for at det ilegges standardisert erstatning for det samme dyret to ganger. Kontrollen av verpehøns må derfor baseres på både innsett og på år. Dette følger også av at høner er regulert som innsatte dyr på ethvert tidspunkt, jf. forskriftens § 1 nr. 4 (se punkt 4.4 over).  

Ved en vurdering om å ilegge en eggprodusent standardisert erstatning, er det nødvendig å be om dokumentasjon fra produsenten for å kartlegge innsettenes varighet. Produsenten kan da fremlegge kopi av bilag for utrangering av høner og innkjøp av nye unghøner. På denne måten kan produsenten bevise at det var de samme hønene som stod i produksjon ved to ulike søknadsomganger. 

Dette er vist i eksempel 5 i vedlegg 1. 

Om kontroll av foretak med smågris- eller kombinert svineproduksjon 

Smågrisproduksjonen reguleres på både antall avlspurker i besetningen til ethvert tidspunkt og på antall utrangerte avlspurker. Smågris- og kombinertprodusenter må derfor forholde seg til to konsesjonsgrenser.  

For kombinertprodusenter vil det maksimale antallet avlspurker påvirkes av antall slaktede og omsatte slaktegriser. Antall avlspurker i besetningen må ses i sammenheng med antall slaktegris som omsettes og slaktes, slik at summen av avlspurker og omsatte/slaktede slaktegriser ikke overstiger konsesjonsgrensen på noe tidspunkt av året. Dette gjelder også konsesjonsgrensen for utrangerte avlspurker, hvor summen av antall utrangerte avlspurker og omsatte/slaktede slaktegris ikke skal overstige konsesjonsgrensen.  

Produksjon over en av konsesjonsgrensene kan ikke kompenseres for ved å redusere produksjonen innenfor den andre konsesjonsgrensen.  

Det er en viss fleksibilitet i regelverket når det gjelder antall avlspurker i besetningen. Det er anledning til å ha en høyere produksjon med avlspurker tidlig på året, og redusere antallet innsatte avlspurker etter hvert som det omsettes og slaktes flere slaktegriser ut over året. Produsenten må likevel tilse at summen av antallet utrangerte avlspurker og antall slaktede/omsatte slaktegriser ikke overstiger konsesjonsgrensen.  

Konsesjonsgrensene viser antallet avlspurker en produsent uten konsesjon maksimalt kan utrangere gjennom ett år. I tilfeller hvor det foreligger en konsesjon, vil det maksimale antallet utrangerte purker være høyere enn hvor det ikke foreligger konsesjon. Det må derfor gjøres en beregning av hvor mange avlspurker den aktuelle produsenten kan utrangere. Ved å se på forholdet mellom det maksimale antallet utrangerte og det maksimale antallet innsatte avlspurker for de ulike besetningstypene, fremkommer faktorer for hver av besetningstypene. Den aktuelle faktoren multipliseres deretter med innvilget konsesjon for innsatte avlspurker. For eksempel vil en produsent med konsesjon på 130 innsatte avlspurker kunne utrangere 130*1,4286=186 avlspurker. 

For å få en mest mulig riktig vurdering av om produksjonen av innsatte avlspurker og slaktegris har vært innenfor konsesjonsgrensene eller innvilget konsesjon, bør data fra flere produksjonstilskuddsomganger sammenstilles med slaktedata gjennom året. Det anbefales å legge det laveste antallet innsatte avlspurker til grunn. Å legge til grunn det laveste antall innsatte dyr gjelder kun for avlspurker, ikke for noen av de andre dyreslagene. Her må statsforvalteren likevel vurdere om det er behov for ytterligere undersøkelser hvis det er store avvik mellom søknadsomgangene. 

Det er ulike satser for standardisert erstatning for avlspurker og slaktegris. Ved ileggelse av standardisert erstatning må derfor statsforvalteren beregne hvor stor del av produksjonen som består av avlspurker og slaktegriser. Se vedlegg 1, eksempel 2, 3a, 3b og 3c for utfyllende beskrivelse. 

Spesielt for standardisert erstatning for avlspurker 

Avlspurker har to parallelle konsesjonsgrenser, dvs. at antallet avlspurker både reguleres ved det antallet som til enhver tid står i driftsbygningen og ved antall slaktede avlspurker i løpet av et år. Det skal imidlertid ikke ilegges standardisert erstatning to ganger for samme avlspurke. I praksis innebærer det at en produsent som har brutt begge grensene bare blir ilagt standardisert erstatning for den største overskridelsen, og ikke summen av overskridelsene. Det legges til grunn at samme erstatningssats kan benyttes, uavhengig av hvilken grense produsenten har overtrådt.